Soft Machine

Soft Machine regnes av mange for å være kanskje det definitive Canterburybandet. Sammen med Caravan vokste det ut av psykedeliapopbandet The Wilde Flowers, og sammen med Pink Floyd, var de et av de mest populære bandene på den store undergrunnsscenen i London på slutten av sekstitallet. De gjennomgikk en hel rekke personellbytter, noe som også satte sitt preg på plateproduksjonen.

De tidlige tider
Bandets tidlige musikk kan vel best beskrives som improvisasjoner som avbrytes av sanger som henter like mye fra jazz og engelsk music hall-humor som det er rock. Dette tidlige bandet besto av Kevin Ayers på gitar, Robert Wyatt på trommer, Mike Ratledge på orgel og etterhvert Hugh Hopper på bass.

På debutalbumet Volume One (1968) viser de et band som er i ferd med å ta et steg langt unna det de fleste andre engelske band syslet med. Sangene bindes sammen med improviserte passasjer og en haug med lydeffekter som i våre dager helst kan karakteriseres som flaue, eller til nød sjarmerende. Spillingen er av høy kvalitet, og særlig Ratledges orgel og Wyatts trommer plasserer dette i en helt annen divisjon enn det meste annet som var å oppdrive på den engelske undergrunnsscenen. Skiva ble forsøkt produsert av Chas Chandler (mannen som oppdaget Jimi Hendrix), men det påstås at bandet gjorde mesteparten mens han satt i telefonen.

Det neste albumet, Volume 2 (1969), inkluderte et nytt medlem, bassisten Hugh Hopper, som før hadde vært bandets roadie. Hans massive fuzzbass ga bandet et helt unikt sound, og de ble godt mottatt av rockepublikummet. Dette resulterte bl.a. i at de kunne turnere sammen med Jimi Hendrix. På denne skiva fjerner de seg litt fra debutens galskap og putter inn lengre og mer komplekse komposisjoner der de gjør bruk av bl.a. en blåserrekke. Etter denne skiva slutter Ayers, og bandet var nå en trio av Hopper, Ratledge og Wyatt.

Third (1970) er vel kanskje det mest klassiske albumet med den tidlige besetningen. På denne skiva var blåserne enda mer en del av gruppas sound, og komposisjonene varierte mellom komplekse, nedskrevne komposisjoner og krevende improvisasjoner. Men oppe i det hele var det fortsatt en plass for det lyriske og melodiske, og Robert Wyatts vokal på «Moon In June» er et av den tidlig progens mer spesielle øyeblikk. Skiva var et dobbeltalbum med fire låter, og viste at bandet var helt i forkant av både prog og det som etter hvert skulle bli fusion.

Hvileløs vandring
Men med Third var det akkurat som om de gikk litt tomme for den piffen som ga dem det særegne soundet deres. Fourth (1970) gled over i mer pregløs fusion, og med Fifth hadde Robert Wyatt forlatt skuta. Selv om skiva kan oppleves litt langdryg til tider, så mener jeg at Fifth (1972) har flere høydepunkter enn Fourth. Låtene har fortsatt mye preg av improvisasjon, og særlig Elton Deans sax står i fokus i skivas flytende, nesten Pink Floyd-aktige stemninger. Mike Ratledges orgel og el.pianospill setter fortsatt særpreg på musikken, men den umiddelbare varmen og sjarmen er på vei ut.

Før Seven (1973) forlot Hopper bandet, og inn på bass kom Roy Babbington, en mer typisk jazzbassist, inn. Dette albumet er det siste som har en rest av den gamle sjarmen, humoren og uforutsigbarheten. Med bandet merkes av at saksofonisten Karl Jenkins begynner å få litt vel mye å si, og noen av låtene er pregløs syttitallsfusion som bare er skrevet for å kunne putte inn mest mulig soloer.

På oppfølgeren Bundles (1975) ble Ratledges tilstedeværelse enda mer marginalisert gjennom inntreden av den unge og fremadstormende gitaristen Alan Holdsworth, som på dette albumet gjør en bemerkelsesverdig god jobb. Jenkins spiller også mer synth enn sax, og soundet på denne skiva låter faktisk friskere og mer inspirert enn på lenge. Fortsatt er det mer typisk fusion enn prog, men skiva viser så absolutt at bandet fortsatt kunne litt hvis de bare ville.

Men Ratledge gikk lei, og forlot bandet. Med det siste originalmedlemmet ute, ble det full plass til Jenkins og hans lite varierende komposisjoner. Alan Wakeman, fetter til Rick, kom inn på gitar, men skiva Softs (1976) er i manges ører en ganske platt og kjedelig affære uten mål og mening. Omtrent like meningsløst var livealbumet Alive and Well in Paris, som viste et band som levde men ikke akkurat kunne sies å føle seg vel...

Land of Cockayne (1981), er det lite eller ingenting som minner noe som helst om det gamle Soft Machine, og skiva er vel i gavnet et soloalbum for Jenkins komposisjoner med musikere som Alan Holdsworth på gitar og Jack Bruce på bass. Et orkester hjelper også til, men særlig inspirerende er det ikke. Etter dette gikk bandet fullstendig i oppløsning.

I ettertid har mange av musikerne fra bandet gjort seg gjeldene i en rekke musikalske sammenhenger. John Marshall og Karl Jenkins er ettertraktede jazzmusikere, Alan Holdsworth er en legendarisk gitarist, Mike Ratledge har gjort suksess innen reklamefilmmusikken, Hugh Hopper holder fortsatt koken innenfor den mer typiske Canterburyproggen og Robert Wyatt har gitt ut en rekke perler av noen soloalbum.