Spock's Beard

It’s almost as if Spock had a beard. Wouldn’t that be a cool name for a band?” –Alan Morse-

Begynnelsen
Spock’s Beard ble dannet i Los Angeles i 1992 av brødrene Neal og Alan Morse. I tillegg til å være bandets låtskriver, var Neal både keyboardist og vokalist, mens Alan spilte gitar. Nick D’Virgilio (trommer) og Dave Meros (bass) ble raskt hentet inn, og i 1995 ble debutskiva The Light utgitt. Kvartetten fikk senere også selskap av nok en keyboardist i den rutinerte Ryu Okumoto.

Med en musikkstil som på mange måter lå i skjæringspunktet mellom den symfoniske rocken fra 70-tallet, 80-tallets neoprog og faktisk litt av den nokså ferske progmetal-bølgen, ble Spock’s Beard raskt et band både publikum og kritikere fikk øynene opp for. Deres fine balanse mellom de korte melodiorienterte poplåtene og de lengre episke og symfoniske innslagene gjorde bandet spennende og utfordrende samtidig som det var fengende og lett tilgjengelig. Spock’s Beard kom på banen i en periode hvor progressiv rock stod svakt, og sjangeren fikk en ny vår på midten av 90-tallet, da blant annet Spock’s Beard kom med sitt debutalbum. The Light inneholdt fire lange spor og en rekke musikalske landskap som sto tett opp til mye av den symfoniske rocken som ble spilt på 70-tallet, noe som falt i god smak hos den allerede etablerte progkjernen.

Neal Morse sin rolle i bandet ble raskt ensbetydende med Spock’s Beards sound, og hans keyboards og karakteristiske vokal var dominerende i melodiføringen. Den svært stødige rytmeseksjonen med trommer og bass ble også et viktig element i bandets uttrykk. Ryu Okumotos inntog etter debuten sørget for en større tyngde og variasjon i den allerede synthdominerte musikken, mens Alan Morse på sin side ble et friskt og rocka pust i Spock’s Beards sound. Vokalharmonier med mye koring var også et ofte brukt virkemiddel, noe man finner igjen hos for eksempel Gentle Giant.

I 1996 kom oppfølgeren Beware Of Darkness ut, og stilen forble her den samme som på forgjengeren, dog med flere og noen kortere låter. Låtene «Beware Of Darkness» og «The Doorway» løftet bandet til nye høyder, og deres publikum vokste for hvert album. Videre fulgte Kindness Of Stangers (98), Day For Night (99) og V (00). Spesielt Day For Night ble vellykket med sin litt enklere struktur. Rocktendensene ble på dette albumet forsterket, selv om det progressive alltid var godt rotfestet. Tittelsporet på dette albumet ble en svært populær låt, og det samme ble den enorme «At The End Of The Day» fra V-skiva. For hvert album som ble utgitt, fikk Spock’s Beard en økende tendens til å lage flere korte og ofte enkle låter inn i mellom de lange, dynamiske og episke proglåtene.

Spock’s Beard ga i tillegg til studioskivene ut en rekke andre utgivelser i form av live-skiver, konsert-DVDer og noen bootlegs. Liveutgivelsene Don’t Try This At Home (00) og Gluttony For Punishment (05) ble de mest vellykkede av disse. Som det dyktige livebandet de var og er, har Spock’s Beard turnert verden rundt ved flere anledninger, hvorav også i Norge. Soloprosjektene til bandmedlemmene begynte også å dukke opp etter noen år. I 1999 ga Morse ut sitt første soloalbum, og i tillegg ble han medlem i ”supergruppen” Transatlantic. Nick D’Virgilio med sitt Karma og Ryu Okumotos Coming Through ble også utgitt på denne tiden. Dette førte til en ganske rolig periode for gruppa mellom 2000 og 2002.

Snow & Neal Morse
Men i 2002 begynte det å skje ting igjen, og bandet ga ut det doble konseptalbumet Snow som fortalte oss historien om personen Snow, en ”Freak Boy” som både var albino og hadde ekstraordinære evner. Snow reiste som tenåring til New York for å hjelpe vanskeligstilte mennesker. Han ble etter hvert sett på som en moderne messias, og som tiden gikk fikk han mer og mer anerkjennelse. Men skulle han følge rikdom og berømmelse, eller fortsette sitt arbeid som frelser for samfunnets svakeste? På dette albumet følger vi hovedpersonen gjennom denne vanskelige prosessen. Snow ble av mange sammenlignet med en annen musikalsk figur, nemlig Rael fra The Lamb Lies Down On Broadway av Genesis.

Dessverre viste Snow seg å være det siste albumet med Neal Morse bak roret. På et tidspunkt følte han at hans kristne tro ikke var forenlig med musikken. Morse sto på denne tiden i et veiskille, akkurat som Snow gjorde. Men kun et år etter resignasjonen ble Morse rastløs og begynte å skrive musikk igjen. Dette resulterte i et ambisiøst verk, Testimony, hvor han beskriver hele prosessen og omvendingen til det kristne liv. Samtidig valgte Spock’s Beard å fortsette uten sin låtskriver og frontfigur, og ga samme år ut albumet Feel Euphoria, et verk som beviste at bandet fortsatt kunne skape gode komposisjoner uten Neal Morse.

Fortsettelsen
Trommelsager Nick D’Virgilio hadde på tidligere album allerede vist seg som en svært dyktig vokalist, og valget falt med dette naturlig på ham som bandets nye frontfigur. Ikke ulikt det som skjedde i Genesis nesten 30 år tidligere, da Phil Collins tok over roret etter Peter Gabriel. Med sitt nye og mer rocka sound skulle Spock’s Beard nå prøve å tilfredsstille sitt gamle publikum samtidig som et nytt skulle nås. Det vil sikkert være riktig å anta at dersom Neal Morse ikke hadde forlatt Spock’s Beard i 2002, så hadde bandets musikalske uttrykk vært mye nærmere det Neal Morse har gjort solo i etterkant, enn det Spock’s Beard per dags dato gjør. Likevel har et slikt skifte som bandet har vært gjennom, sørget for at de ikke har stagnert i sin egen stil og sound. Prossessen har ført til at nye låtskrivere har fått utvikle og utfolde seg slik at bandet har nådd nye høyder.

Etter det overraskende sterke Feel Euphoria fikk bandet en liten nedtur med albumet Octane (05). Det ble mange middelmådige komposisjoner som aldri nådde helt opp, og mange trøstet seg med Neal Morses soloutgivelser. Men allerede året etter kom det selvtitulerte albumet Spock’s Beard. Kvaliteten, låtene, melodiene, alt var tilbake. Tittelen på albumet viser at denne skiva på mange måter er den endelige avskjeden med Neal Morse og det Spock’s Beard som var. Idag er Spock’s Beard et band som leker seg med blandingen av symfonisk progressiv rock og mainstream rock. Og resultatet er vel verdt å sjekke ut.