Dave Stewart

Da Dave Stewart ble med i Bill Brufords selvtitulerte band var han allerede en kjent figur på den engelske progscenen. Hans første band – Uriel – startet han sammen med to skolekamerater, Steve Hillage og Mont Campbell. De gjorde ingen plateinnspillinger under sitt eget navn, men de samme musikerne (dog under pseudonym) står bak protoprog-klassikeren Arzachel (1970). Da Hillage forlot bandet etter et års tid, skiftet de navn til Egg og fortsatte uten ham. Egg ga ut to LPer på Deram, Egg (1970) og The Polite Force (1971). Begge platene er ganske eksperimentelle i formen, ikke så rent lite avantgardistisk. Men de viser et band som på mange måter gaper over mer enn de kan tygge, og selv om de har talent behersker de kanskje ikke en såpass ambisiøs musikkform. Salget var heller ikke imponerende og bandet mistet platekontrakten.

Samtidig fikk Stewart tilbud fra Steve Hillage om å gjestespille med hans nye band, Khan, på deres debutplate Space Shanty (1972). Dette er en adskillig mer avslappet plate enn Eggs utgivelser. Hillages blues-inspirerte gitar i kombinasjon med Stewarts Canterbury-aktige stil (han spiller ikke så ulikt Caravans Dave Sinclair) resulterer i en småpsykedelisk plate med musikalsk slektskap til band som Indian Summer, Still Life og Cressida. Med andre ord, fjernt fra det meste Stewart har vært med på både før og siden. Stewart turnerte også med Khan, men også dette ble et kortlivet band, og han var snart uten jobb. Dette varte til han tidlig 1973 ble invitert til å bli med i Hatfield And The North som erstatter for nettopp Dave Sinclair. Bandet hadde fått platekontrakt med Virgin, men hadde ennå ikke begynt innspillingene. Med Stewart som keyboardist og ikke minst låtskriver lagde Hatfield And The North to av de vesentligste albumene innenfor grenselandet Canterbury/Jazzrock/RIO/Prog. Hatfield And The North var et overskuddsprodukt, et overflødighetshorn av musikalsk kreativitet, kompleksitet, humor og seriøsitet. Kombinasjonen Dave Stewart, Richard Sinclair (bass) Phil Miller (gitar) og Pip Pyle (trommer) var et lykketreff. Både Hatfield And The North (1973) og The Rotters’ Club (1974) er milepæler innenfor engelsk prog. Her er referanser til Chick Corea såvel som til Soft Machine, men musikken gjennomsyres av en melodiøsitet og en lekenhet som overgår begge. (Tidlig Soft Machine var jo mer “barnslig” enn “lekent”).

Men alle gode ting har en ende, og etter to år var Hatfield historie. Stewart fikk tilbud om å gjenforene Egg for et nytt album, og resultatet ble The Civil Surface (1974) som i hovedsak består av gammelt materiale som bandet ikke tidligere hadde spilt inn. Det ble også tid til noen gjesteopptredner (bla. Med Steve Hillage, Gong og Robert Wyatt).

Stewarts neste band het National Health, et band han dannet sammen med en annen keyboardist, Alan Gowen, og notabiliteter som Bill Bruford og Phil Miller. Bandet var ambisiøst og skaffet seg et solid rykte som liveband. Musikkpressen elsket dem og kalte dem “det beste usignerte bandet i England”. Det ble nærmest et folkekrav at de fikk gjøre et album. Det selvtitulerte debutalbumet (1977) var en nokså kaotisk, tidvis ustrukturert affære preget av Gowens forkjærlighet for jazzimprovisasjoner. Enkelte høydepunkter er det, men plata som helhet er ganske skuffende.

Året etter var Gowen ute av bandet (Bruford hadde sluttet allerede før det første), og denne nye utgaven av bandet ga ut et meget sterkt andrealbum, Of Queues And Cures. Igjen gjennomsyres plata av den samme kreativitet og humoren som preget Hatfields to album. Men selv om albumet var en musikalsk suksess var bandet ingen økonomisk parallell. Så da tilbudet om å bli med i Brufords nystartede band kom, var Stewart “back in business”.

Samarbeidet med Bruford varte til 1981. Stewart var som snarest innom Rapid Eye Movement (sammen med bla. Pip Pyle og Jakko Jakszyk), likeens hadde han et samarbeid med bassisten Rick Biddulph. Samtidig med dette jobbet Stewart med et prosjekt kalt Disappear sammen med ex-Spirogyra (og Hatfield)-vokalist Barbara Gaskin. Musikken var rendyrket pop – eller “pop music for grown-ups” som de selv kalte det. Men før dette samarbeidet hadde materialisert seg i musikk hadde Stewart “testet” opplegget (og fått en “hit”) med en single som inneholdt en coverversjon av en gammel Tamla Motown-låt «What Becomes Of The Broken Hearted» med vokal av Colin Blunstone.

Med sin debutsingel sammen med Barbara Gaskin opplevde Dave Stewart å få sin første – og eneste – førsteplass på de engelske hitlistene med en ny coverlåt, denne gangen Lesley Gores tenåringsmelodrama «It’s My Party». Albumet som etter mye fram og tilbake tilslutt be utgitt av Ryko i 1986 var ett av de første (om ikke DET første) albumet – Up From The Dark – som kun ble utgitt kun på CD. Paret klarer det mesterstykket å lage popmusikk med like mye musikalsk humor og kvalitet som de beste Hatfield-albumene. Høydepunktene står i kø, de gjør like elegant Disney-filmmusikk som Stewarts egne småskrudde låter.

Album nr. 2, The Big Idea (1989) var fremdeles popmusikk, men Stewarts progressive sider var tydeligere, ikke minst i den 10 minutter lange, pompøse New Jerusalem. I 1991 kom parets til nå siste utgivelse, Spin, som gir oss mer av det samme, og som befester Stewarts ry som en kreativ låtskriver og en genial tolker av andres materiale. Et nytt album er etter sigende i arbeid, men til nå har det tatt 13 år, og det må vel være noe bortimot rekord for en aktiv artist, selv for perfeksjonister av Stewarts kaliber.