Tangerine Dream

Tangerine Dream ble dannet av Edgar Froese, en kunstner og gitarist, som tidlig i sin karriere hadde gjort seg bemerket gjennom samarbeid med den mildt sagt eksentriske kunstneren Salvador Dali. Sammen med Klaus Schulze og Conrad Schnitzler startet han bandet i 1967. Navnet fikk de fra en verselinje i Beatles-låta «Lucy in the Sky With Diamonds». Det første albumet ble utgitt i 1970, og hadde tittelen Electronic Meditation. Om det var så veldig meditativt skal jeg ikke diskutere her, det var mer aggressiv psykedelia inspirert av Pink Floyd. Soundet deres hadde en viss ånd av fri-rock over seg, med en rekke lydeffekter og instrumentprepareringer i tillegg til tradisjonelle rockeinstrumenter som gitar og trommer.

Schulze forlot bandet snart, for å starte Ash Ra Tempel, og han ble erstattet av Chris Franke. Schnitzler gikk også lei det rockete aspektet ved gruppa, og forlot det for å danne det elektroniske (og trommeløse) bandet Cluster. Han ble erstattet av Peter Bauman, og det var trioen Franke, Bauman og Froese som skulle danne kjernen i det Tangerine Dream som flesteparten forbinder med bandet. Ironisk nok ville Froese også bort fra rocken, og Tangerine Dream bega seg inn i et lydlandskap som best kan karakteriseres som prototype ambient. De skaffet seg raskt tilgang til de nye Moog-synthesizerne og Mellotronen, noe som ga den enorme muligheter til å skape lydbilder få andre hadde muligheten til. En kamerat av meg beskrev en gang Tangerine Dreams lydbilder som “variasjoner over mellompartiet i Pink Floyds Echoes” parret med Jean Michel Jarre (som for øvrig kom etter Tangerine Dream), en beskrivelse jeg finner relativt dekkende. Mens band som Yes, Genesis og ELP for det meste brukte disse instrumentene til å simulere “ekte” instrumenter, brukte Tangerine Dream dem som de unike instrumentene de var til å skape helt nye lyder. Men selv om elektronikken fikk en sentral plass, supplerte de besetningen med gitar, trommer og fløyte.

I rask rekkefølge kom Alpha Centauri (1971), Zeit (1972) og Atem (1973), alle utgitt på det tyske Polydor, som var med på å bekrefte bandet som en av rockens store innovatører. Dette var etterlengtet i første halvdel av syttitallet, og i 1974 ble de signet til Virgin og ga ut sitt første album, Phaedra, kun bestående av synthesizer-lyder. Innspilt i et moderne studio med en uhorvelig mengde utstyr, var dette et kvantesprang i kvalitet som oppsummerte de foregående eksperimentene og realiserte deres mildt sagt surrealistiske ambisjoner. De klarte å karre seg inn på hitlistene i Storbritannia, og deres droner og maleriske lydlandskap, gjorde dem store på student- og hippiescenen.

Akkurat som Kraftwerk, var også Tangerine Dream et aktivt liveband. På konsertscenen improviserte bandet mye, og ofte var det også med en intensitet som studioinnspillingene ikke klarte å fange opp. På livealbumet Ricochet fra 1975 hører du tydelig eksempel på dette.

Bandets drømmeaktige lydkullisser hadde helt klart et element i seg som gjorde det egnet som filmmusikk, og i 1977 spilte de inn det mørke og skremmende albumet Sorcerer, musikken til en film signert William “Exorcisten” Friedkin. Dette albumet skulle bli det første i rekken av filmmusikkutgivelser. Bauman sluttet etter dette albumet, og med dette begynte bandet å miste det magiske grepet de hadde med å skape stemningsfull, elektronisk musikk. Cyclone (1978) og Force Majeure (1979) viste et band i fritt fall inspirasjonsmessig. Ikke før Johannes Schmoelling, en ung og ambisiøs musiker som var ekspert på sampling og digital musikkteknologi, kom inn i bandet i 1981, klarte de å få bandet sånn rimelig på fote igjen med skivene Exit (1981) og The Warszaw Concert (1984)

Resten av åttitallet så stygt ut på den musikalske fronten, og et utall pregløse synthpop og new-age eksesser som brakte dem inn i et nittitall preget av flaue utgivelser. Bandet holder det faktisk gående i skrivende stund, men gjør deg ikke den uretten å kjøp skiver utgitt etter 1981...