Van der Graaf Generator

Chris Judge-Smith og Peter Hammill, det som skulle bli kjernen i det som etter hvert ble bandet Van der Graaf Generator (for enkelhets skyld forkortet til VDGG), møttes på Universitet i Manchester i Storbritannia sommeren 1967. Judge-Smith hadde vært over i USA og sterkt latt seg påvirke av det som foregikk der, både musikalsk og på andre kulturelle områder. Sammen med Hammill og keyboardist Nick Peame, begynte de å spille sammen under navnet Van der Graaf Generator (en Van der Graaf Generator er forøvrig en maskin som lager statisk elektrisitet). Bandet fikk en god del oppmerksomhet i studentmiljøer, og særlig Hammill markerte seg som en iøynefallende frontfigur, som fikk mye oppmerksomhet med sine mørke, angstbiterske og eksistensialistiske tekster. Etter utgivelsen av singelen «People You Were Going To», forlot Judge-Smith bandet. Bandet besto nå av Hammill på vokal og klaviaturinstrumenter, keyboardist Hugh Banton (hvis monumentale Hammond-sound skulle ble en viktig del av bandets lydbilde), bassist Keith Ellis og trommeslager Guy Evans. Bandet gikk i oppløsning, og Hammill gikk i studio i 1968 for å spille inn et soloalbum. Men de gamle medlemmene i VDGG ble snart kalt inn, og når albumet The Aerosol Grey Machine kom ut, var dette under bandnavnet VDGG. Albumet bærer uten tvil datidas musikalske stempel, særlig i den litt tidstypiske psykedeliske effektbruken, men man kan ikke la seg unngå å fascinere av Hammills intrikate tekster og merkelige melodilinjer. På mange måter var dette albumet mer en pekepinn mot det som etter hvert skulle bli punk enn det hadde så mye med prog å gjøre.

Omstruktureringer og nye forsøk
Bassist Ellis ble erstattet av Nic Potter og bandet ble også tilført en markant musikant i form av saksofonist David Jackson. Denne besetningen spilte inn albumet The Least We Can Do Is Wave to Each Other, ei skive som var et langt skritt fremover rent musikalsk. Tekstene er enda mørkere og utforsker enda flere irrganger i plagede sinn enn forgjengeren. Saksofonist Jackson tilfører bandet et utrolig spesielt sound som plasserer det i skjæringspunktet mellom jazz og rock. Fraværet av elektrisk gitar gjør også at bandet for et uhyre spesielt sound. Låta «Refugees» skulle seile opp som en konsertfavoritt i årene som kom. Albumet ga også bandets eneste plass på de britiske hitlistene, med en 47.plass. I Storbritannia skulle det ikke bli mer suksess, men bandet hadde et stort publikum i Italia, og platesalget der overgikk for det meste det som var av salg i hjemlandet.

Samme år kom også albumet H to He Who Am the Only One. Nic Potter var nå ute av bandet og King Crimsons Robert Fripp bidro med sitt skakke og skjærende gitarsound som sto perfekt til Bantons buldrende orgel, Jacksons hylende sax og Hammills vokale dommedagsvisjoner. Låtene var preget enten av nesten balladeaktige sanger eller tyngre, intense låter der maniske orgel og sax-riff drev det hele fremover. Låta «Killer» er en VDGG-klassiker som er et glimrende eksempel på dette. Sammen med en del andre band på Charisma-labelen, deriblant Genesis, dro på en omfattende turne som skulle vise at bandet hadde et meget spesielt scenetekke, med en helt lærkledd Jackson i en uformlig jernbanearbeiderhatt løpende rundt på scenen som sto i sterk kontrast til den skremmende tynne Hammill, ofte kledd i hvitt.

Mesterverket
Bandets neste album Pawn Hearts kom deretter ut i 1971, og er vel allment anerkjent som et av bandets definitivt sterkeste album. Med god hjelp av Robert Fripp også denne gangen, og bandet har mer til felles med progrock enn de foregående albumene, med sine tre lange låter, deriblant den side-lange tour-de-forcen «A Plague of The Lighthouse Keepers», som er en skremmende vandring gjennom lidelse og umenneskelige ofre som munner ut i en av bandets mest monumentale avslutninger. Samtidig med utgivelsen av Pawn Hearts, slapp Hammill soloalbumet Fool's Mate, noe som av de fleste ble sett på som et tegn på at alt ikke var som det skulle være I VDGG- leieren, og når bandet gikk i oppløsning noen måneder etterpå, kom ikke dette som noe sjokk.

Hammill bega seg ut i en solokarriere som resulterte i en rekke gode soloalbum som fant et hengivent, om enn ikke så forferdelig stort, publikum blant det progressive musikkpublikummet. Disse skivene besto ofte av musikere fra gamle VDGG, og rent musikalsk låt det ikke så hakkende annerledes heller. De andre medlemmende slapp det instrumentale albumet The Long Hello, som bærer mer preg av løs jamming enn ordentlig låtskrivning.

Sammen igjen
Men i 1975 fant bandet tiden moden for å komme sammen igjen, og bandet markerte det hele med en turne i Frankrike og albumet Godbluff. Godbluff spilte videre på soundet fra Pawn Hearts og viser et band som er sultent og spillesugent. Den råe riffingen ble brakt videre med låta «Arrow», en manisk og energisk rifforgie. Roligere øyeblikk var det også plass til, og skiva bærer i det hele tatt preg av at bandet på mange måter ikke hadde vært borte i det hele tatt. Til tross for god mottakelse og et hengivent publikum, klarte aldri dette å manifestere seg i et respektabelt platesalg. Men den musikalske inspirasjonen var det ingen ting å si på, og 1976's Still Life, markerer seg sammen med forgjengeren og Pawn Hearts, som blant det sterkeste bandet har gjort. Men bandet begynte å merke all motgangen, og selv om albumet World Record fra samme år så absolutt har sine høydepunkter som ikke står tilbake for noe av det de presenterte på de foregående albumene, låt bandet en smule mer anstrengt og lite målbevisst. Hugh Banton og David Jackson sluttet, og erstatningen, i form av fiolinist Grahame Smith, veide ikke opp tapet av disse to viktige musikerne, og bandets svanesang The Quiet Zone: The Pleasure Dome fra 1977, ble et uventet forsiktig album uten noen låter som kunne komme opp mot noe av det som var presentert på de foregående albumene. Etter utgivelsen av det heller middelmådige liveabumet Vital i 1978, ble bandet så oppløst. VDGG ble ikke blant de aller største progbandene, men deres dystre og maniske, men likevel uhyre vakre musikk, fascinerer stadig den dag i dag.