Robert Wyatt

Robert Wyatt (født 1945, Bristol i Storbritannia) er en av rockens virkelig særegne stemmer, både som vokalist og komponist. Allerede tidlig på sekstitallet kom den unge Wyatt med i et miljø som var preget av eksperimentering med musikk, kunst og dop, og det var her han ble kjent med australieren Daevid Allen. Etter en del frem og tilbake dannet de etter hvert det som skulle bli kjent som Soft Machine, et av de bandene som virkelig klarte å få til en syntese av pop, rock, jazz og psykedeliaeksperimenter som faktisk fungerte.

Med Soft Machine skulle Wyatt vise seg å være en kreativ musikant som med sitt trommespill og sin vokal skulle være med på å skyve bandet opp blant de ledende bandene som utgjorde den eksperimentelle rockens elite. Men etter et kobbel spennende skiver, kom Wyatt på kant med resten av bandet, og han forlot dem for å starte en solokarriere. Allerede i 1970 hadde han spilt inn End Of An Ear, der hans forkjærlighet for jazz og vokaleksperimenter kom fram i lyst, og sammen med Caravans David Sinclair på keyboards (etter hvert erstattet av Dave McRae), gitarist Phil Miller og bassist Bill McCormick startet han bandet Matching Mole, som vakte en viss oppsikt med sin skjeve blanding av tilgjengelige, søte melodier og utagerende frijazz og rock. Andreskiva Little Red Record, var produsert av Robert Fripp og hadde bidrag av Brian Eno på synth, og Wyatt beviste for verden at han var en interessant ekperimentalist. Bandet gikk i oppløsning, og Wyatt så seg om etter andre samarbeidspartnere. Men i det øyeblikket han var i ferd med å skape seg et navn, skjedde tragedien. Under en fuktig fest i 1973 faller han ut av et vindu og knekker ryggen, noe som skulle binde han til rullestolen for resten av livet.

Etter lang tid på sykehus, kom han seg gradvis tilbake igjen, bl.a gjennom å samarbeide med Hatfield and the North. En støttekonsert organisert av Pink Floyd ga han det økonomiske grunnlaget til å kunne skrive og produsere sitt neste soloalbum. Albumet Rock Bottom kom ut i juli 1974, samme dag som han giftet seg med sin Alfreda Benge, en person som har betydd mye for Wyatt og hans arbeid, både som tekstforfatter og illustratør. Rock Bottom er et rett og slett fantastisk og unikt album. Nydelige, vemodige låter om savn, sorg og likevel håp pakket inn i sobre arrangementer med nesten barnerimaktig lyrikk. Albumet var produsert av Pink Floyds Nick Mason, og foruten Wyatt selv på vokal og keyboards, bidro bl.a Mike Oldfield, Fred Frith og Richard Sinclair med eminent spill. Denne gjengen deltok også på Wyatts fine coverversjon av Monkees-hiten «I’m a Believer», som av alle ting faktisk brakte Wyatt inn på Top of the Pops.

Oppfølgeren Ruth is Stranger Than Richard, også den produsert av Nick Mason, følger i forgjengerens fotspor, men mangler den helheten og sammenhengen som den har. Men det er ikke et dårlig album på noen som helst måte, og dens jazztilnærminger gir skiva et fint preg. Etter dette jobbet Wyatt mer med andre artister, og turnerte bl.a sammen med Henry Cow. Han gjestet også på skiver med Nick Mason (den fantastiske Fictitious Sports), Phil Manzanera (kjent fra Roxy Music) og Michael Mantler (se Svens mimrehjørne i et foregående nummer for mer om denne spennende skiva der bl.a Terje Rypdal bidrar på gitar). Men mesteparten av tiden gikk med til diverse politisk arbeid for den britiske venstresiden.

Wyatt følte at han hadde stagnert som komponist, men fant ut at han likeså godt kunne hengi seg til tolkinger av andre folks materiale, for, som han sa, “Elvis og Sinatra gjorde det jo stort uten noensinne å skrive ei låt”. Han fikk kontrakt med Rough Trade, og satte i gang med å covre låter som betød mye for han på forskjellig vis. Dette spente over så forskjellige ting som Chics «At Last I Am Free», via cubanske sanger til en fantastisk versjon av Elvis Costellos anti-krigs hymne «Shipbuilding», en låt som faktisk brakte Wyatt inn på en lavere plass på de britiske singellistene. Albumet Nothing Can Stop Us inneholder mye av dette og viser Wyatt som en genial tolker av andres materiale. Han beholder originalens egenart, men klarer likevel å tilføre det lille ekstra som gjør at han kan kalle det sitt eget. Han samarbeidet også litt med bandene The Raincoats (som etter hvert skulle bli det eminente popbandet Everything But The Girl) og Scritti Politti, samt med Michal Mantler og gamle venner fra Henry Cow i bandet News from Babel. I 1985 kom også albumet Old Rottenhat, som er et sterkt, spartansk og dystert dokument over et England i forfall.

Under et lengre opphold i Spania, deltok Wyatt som gjest på en rekke skiver med lokale artister, og i 1991 kom Dondestan et veldig strekt og personlig album litt på linje med Rock Bottom, proppfullt av sterke låter, gripende, vakre og satiriske tekster skrevet av hans kjære Alfreda. En lengre pause kom nå, bare avbrutt av A Short Break i 1992, som er mer eller mindre en demo spilt inn på firespor hjemme hos han selv.

Men i 1996 ble han tatt med i studio av sin gamle venn Phil Manzanera, og en masser av gratis tid i et bra studio resulterte i det helstøpte Shleep som kom ut i 1998 til akklamasjoner fra både fans og kritikere. Jeg husker at til og med Dagbladet kjørte et intervju med Wyatt i denne anledning, så oppmerksomheten var stor rundt dette første albumet på nesten syv år. Assistert av medmusikanter som Brian Eno, Phillip Cathrine og Paul Weller malte Wyatt med bred pensel og lagde ei skive som viste alle sidene ved hans artistiske visjon, med det vakre, såre, melankolske og hyggelige fint plassert om hverandre.

Wyatt tok seg enda en pause fra soloprosjektene sine og samarbeidet bl.a med sin gamle venn David Gilmour på noen av hans solokonserter. Men et nytt album, Cuckooland så dagens lys i 2003, og er ei fin skive som viser at Wyatt fortsatt er en skaperkraft å regne med. I 2004 samarbeidet han med Bjørk på skiva Medulla, der bortimot alle lyder er vokal i en eller annen form og hvor Wyatt får vise sitt enorme spenn og særpreg. Robert Wyatt er så absolutt en av den progressive bevegelsens viktige og unike stemmer den dag i dag, nesten førti år etter debuten som musiker..