Frank Zappa

Den amerikanske musikeren, komponisten og samfunnsrefseren Frank Zappa (1940-1993) kunne trygt kategoriseres som en ytterst fargerik personlighet. I løpet av livet sitt, klarte han å utgi et vanvittig antall skiver (over seksti), turnere minst 200 dager i året, samt erte på seg et utall representanter for den amerikanske moralske middelklassen. Altså mye å gripe fatt i, så derfor er det musikeren Zappa vi skal kaste et kort blikk på i dette nummerets “Prog for nybegynnere”.

Zappa fattet fra barnsben av en enorm interesse for to vidt forskjellige musikalske uttrykk: blues og samtidsmusikk, og det fortelles at han brukte sine konfirmasjonspenger for å ringe en langdistansesamtale til komponisten Edgar Varese. Denne mildt sagt blandede musikksmaken skulle skape skapte en sjangerforakt uten like, noe som skulle sette sitt preg på det som etterhvert ble komponisten Zappa, Her skulle alt prøves, ingen musikalske konvensjoner var for strikse til ikke å kunne brytes, og ingen musikalsk stein skulle være urørt. Dette ble et særtrekk ved Zappas musikk som gjorde låtene hans til noe helt spesielt innen rockefloraen. En og samme låt kan ha gått gjennom faser av fusion, doo-wop, samtidsmusikk, soul og blues i løpet av kort tid.

Porno og musikalske mødre med stor skaperkraft...
Etter å ha jobbet som altmuligmusiker (deriblant som produsent av musikk til en pornofilm, noe som brakte han i fengsel og la grunnlaget for hans sterkt kritiske syn på dem dobbeltmoralske middelklasse Amerika), ble han i 1964 medlem av bandet Soul Giants, som etter noen små forandringer i besetningen og en kontrakt med plateselskapet MGA ble til Mothers, og etter hver til Mothers of Invention. Dette siste navnet fikk de fordi plateselskapet mente at Mothers uten tvil førte tankene hen til det ikke helt stuerene betegnelsen motherfucker...

Bandet første utgivelse Freak Out ble rockens andre dobbeltalbum, bare slått av Bob Dylans Blonde on Blonde. Albumet var et oppkomme av variert rockemusikk, fra det råe «Who Are The Brain Police», den krasse sosiale kommentaren i «Trouble Comin’ Every Day» og vill eksperimentering med elementer av samtidsmusikk i «The Return Of The Son Of Monster Magnet». Skiva vakte stor oppsikt, og Zappa og hans Mothers ble enormt populære i universitetskretser og undergrunnsmiljøer. Albumene Absolutely Free og Uncle Meat fulgte opp i god stil med rockens villeste sjangerblanding, lenge før Yes, Genesis og King Crimson i det hele tatt hadde fått gitt ut ditt første album. I 1968 kom We’re Only In It For The Money som har det berømte coveret der de parodierte Beatles Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band på fortreffelig vis. Skiva var også et krast oppgjør med den dopfikserte hippiekulturen, som mange prog og psykedeliaband var en del av. Zappa var motstander av dop, og kom med den berømte replikken: “jeg foretrekker sigaretter og kaffe istedenfor substanser som gjør at du snubler i møblene dine”.

Varme rotter
I 1969 ble Mothers midlertidig oppløst, og han ga ut det mer eller mindre instrumentale Hot Rats, der han bl.a. fikk hjelp av sin gamle barndomsvenn Don van Vliet, også kjent som Captain Beefheart på vokal. Skiva inneholder noen imponerende soloprestasjoner over et drivende komp med elementer av både blues og jazz. På denne skiva finner du også flere tydelige samtidsmusikkelementer (særlig i harmoniene) som bringer en ny dimensjon til musikken. Mothers ble igjen forent i 1970, og produksjonen gikk opp i høygir med et vell av utgivelser hvert år. Mye av det var bearbeidede liveskiver, for Zappa likte å prøve ut nytt materiale på publikum, og tok derfor opp flesteparten av sine konserter allerede tidlig på syttitallet. Dette ga han muligheten til å kunne bearbeide og overdubbe liveinnspillinger i studioet på et senere tidspunkt. Fusionaspektene ble etter hvert veldig tydelige på midten av syttitallet, og det er fra denne perioden mange av hans beste album befinner seg. Særlig er det verdt å merke seg One Size Fits All (1975), som brukte en unik blanding av jazz og rock, uten at det ble kjedelig jazzrock, for å musikalsk illustrere historier om flygende tallerkener, fattigdom, flymat, reinkarnasjon, sofaer (den nydelig balladen «Sofa 1») og hunder («Evelyn The Modified Dog»). Fra samme periode stammer også skivene Roxy and Elsewhere (et forrykende album med noe av den mest krevende jazz-fusion-prog-avantgarde musikken du kan tenke deg) og Live in New York, et dobbeltalbum som inkluderer den Zappaskrevne trommesoloen The Black Page (fikk sitt navn etter alle notene som befant seg på arket). På disse skivene får du høre hvilken ufattelig dyktig komponist Zappa var. Han maktet å lage fengende låter i helt vanvittige taktarter med et teppe av skingrende disharmonier som likevel svingte noe helt infernalsk, noe som er en imponerende prestasjon, og som kanskje er med på å gjøre at Zappa musikk fortsatt låter forfriskende original selv i våre dager. Noen har trukket sammenligninger med Gentle Giant i mer jazzet humør for å beskrive Zappas musikk, og selv om det har et snev av sannhet i seg, maktet likevel Zappa i motsetning til Gentle Giant å komponere og fremføre musikk som hadde et mye mer folkelig preg til tross for sine skjeve taktarter og krevende arrangementer.

En musikalsk institusjon
Zappas musikk stilte enorme krav til sine utøverne, både musikalsk og sosialt. Kun ypperste innsats var nok og overdreven dop og alkoholbruk ble ikke akseptert. Disse strikse kravene (i hvert fall i en rockesammenheng), gjorde at besetningsutskiftningene var hyppige. Dette gjorde på mange måter Zappas forskjellige band til en utklekkningsantalt for dyktige musikere, og folk som Terry Bozzio (senere U.K , Missing Persons, Black Light Syndrome og diverse andre prosjekter), Vinnie Coliuta (har spilt med Sting og absolutt alle som verdens mest brukte studiotrommeslager), Chad Wackerman, George Duke, Jean Luc Ponty og Adrian Belew (King Crimson) hadde alle sin læretid hos Zappa.

Mange lar seg støte av Zappas mildt sagt ukonvensjonelle tekster, og selv om Zappas sanger kunne på mange virke som rene musikalske obskøniteter, så han på seg selv som en antropolog og historieforteller som hadde sitt kall om å fortelle middelklasseamerikaneren (eller amerikanere generelt) at det fantes et annet Amerika der ute. Derfor så han på det som sitt kall å hetse politikere, evangelister og japper. Men også trailersjåfører, husmødre og groupies, fikk sitt, bare for å nevne noen...

Utover åttitallet kom samtidmusikken mer i fokus og han benyttet seg av sitt eget avanserte hjemmestudio til å skape akkurat den musikken han ville, helt uavhengige av de kommersielle nykkene til plateselskapene. Et av de verkene som er verdt å få med seg er The Yellow Shark, et komplekst stykke musikk skrevet for og fremført av det tyske Ensemble Moderne. I dette stykket viser Zappa på en måte sin hyllest til sin store forbilde Edgar Varese, gjennom å kombinere kompleks rytmikk med et skingrende bakteppe av disharmoniske akkorder. Men akkurat når det er på sitt mest krevende, makter han å putte inn melankolske temaer som bryter det hele opp på en spennende måte.

Utover åttitallet og nittitallet ble han også mer og mer politisk aktiv, og han ble i 1990 av daværende president i Tsjekkoslovakia Vlacak Havel, kalt over som oversjøisk handelsambassadør for å komme med gode råd til det nye landet. Zappa engasjerte seg også sterkt i kampen mot sensur, og han vurderte i fullt alvor å stille til presidentvalget på begynnelsen av nittitallet. Han mente at USA kunne trenge en person som ikke bare blandet seg opp i hva som var god og dårlig moral innenfor husets fire vegger, men som faktisk prøvde å gjøre U.S.A. et bedre sted å leve for alle dets innbyggere.

Zappa fikk i 1992 diagnosen prostatakreft, men det la utrolig nok ingen vesentlig demper på hans kreative skaperkraft. Han komponerte og fremførte en rekke verker til tross for at helsa skrantet mer og mer. En rekke behandlinger ble prøvd, men sykdommen var for langt fremskreden, og den 4.desember 1993 døde han i hjemmet med bare den nærmeste familien i nærheten. Verden hadde mistet et unikt menneske og en enorm musikalsk og kunstnerisk skaperkraft. Men ikke våg å gråte, for som Zappa sa: “Broken hearts are for assholes.”.