UNIVERS ZERO ceux du dehors
Trond Gjellum
Noen skiver er av den typen som setter varige spor i sinnet ditt og gjør din musikalske verden til noe litt annet enn før du hørte denne skiva. Ceux du Dehors, med det belgiske bandet Univers Zero, er nettopp ei slik skive. Ceux du Dehors betyr noe sånt som “de fra utsiden”, og dette bandet var virkelig noe annet. Fra før av hadde de utgitt to skiver med dyster og kompleks musikk spilt i all hovedsak på kammermusikkinstrumenter, men på denne skiva skrudde de på strømmen og blandet inn flere elektriske elementer.
Den instrumentelle fusjonen av fagott, obo, keyboards, trommer og perkusjon, fiolin og cello ga bandet et vanvittig spesielt lydbilde som de på denne skiva utnytter til fulle. I det 12 minutter lange åpningskuttet Dense setter malen for resten av skiva: dynamisk, velarrangert musikk med påvirkning fra progrock, klassisk musikk og samtidsmusikk. Hvis du kan klare å tenke deg en fusjon av Stravinsky, King Crimson, Kronos Qartet og Bela Bartok har du et slags innblikk i hva denne skiva vil gi deg. Det er variert, velspilt, dynamisk, dystert og uhyre bra produsert. Så bra som dette har bandet aldri vært før eller siden, og i mine ører er det veldig få skiver som er laget før eller etter denne som kan fremvise de samme kvaliteter på alle plan. Med denne skiva på en øde øy vil du aldri få det kjedelig.
GENTLE GIANT acquiring the taste
Sven Eriksen
Dette er plata jeg ikke kan klare meg uten. Gentle Giant har fullt av fantastiske utgivelser, men denne har nå allikevel en helt spesiell plass hos meg. Kanskje fordi det var den første plata jeg kjøpte med dem. Kanskje fordi den var så usannsynlig nyskapende når den kom. Kanskje fordi de sære komposisjonene traff meg. Kanskje fordi denne plata inneholder, etter min mening, den mest perfekte 6 minutters låta som noen gang er skrevet; Pantagruel’s Nativity.
Gentle Giant slapp seg aldri mer løs enn det de gjorde på denne plata. Her tok de alle sjansene de ikke tok senere, allikevel var de allerede blitt så samspilte og erfarne at ideene ikke bare ble løsrevne fragmenter. Nei, her er et knippe fullendte komposisjoner og et band i en perfekt balanse mellom melodiøsitet, eksperimentering, improvisasjon og nøyaktig nedskrevne passasjer. De har fremdeles ungdommelig friskhet og pågangsmot og de utforsker mange ulike stilarter. Rock (Plain Truth), folketoner (Wreck), «moderne klassisk» (Edge Of Twilight), elektronisk musikk (Acquiring The Taste), jazz (Black Cat).
Selv om jeg setter de fleste av Gentle Giants plater meget høyt, rager allikevel denne høyest. I Acquiring The Taste klarte bandet å balansere det komplekse og det melodiske bedre enn de gjorde på noen senere (og tidligere) plate. Ved hjelp av et utall instrumenter skapte de et mer variert lydbilde, og det virker, i større grad enn ellers, som om de er oppriktig glad i de komposisjonene de har skrevet.
WHITE NOISE an electric storm
Simen Viig Østensen
En amerikaner som dro til London for å slippe militærtjeneste, en gruppe musikere som var tilknyttet BBC’s Radiophonic Workshop og en tannlege. Dette var besetningen for det første White Noise-albumet.
David Vorhaus kom til England med en god del idéer om hvordan man kunne lage musikk langt utenfor allfarvei og i BBCs arnested for eksperimentering fant han samarbeidspartnere i Delia Derbyshire og Brian Hodgson, og formen for et av de underligste og (etter min mening) beste albumene som noen sinne er utgitt.
At albumet var banebrytende er et mildt understatement. Det finnes ingen elektroniske instrumenter (selv om man kanskje skulle tro det). I stedet ble det bl. a. benyttet tonegeneratorer og tape-loops, og kontrabasser innspilt og pitchet opp til å høres ut som fiolin som i den mystisk vakre Love Without Sound, eller hva sies om en ekte sexorgie, tapet og blandet sammen med lyder fra en simulert orgie som i My Game Of Loving. Hun som synger på disse låtene er faktisk en mann og heter John Whitman, mens Derbyshire snakker innimellom på tysk, fransk, og svensk!
Sprø er den beste karakteristikken for den energiske låta Here Come The Fleas med Derbyshire på vokal, og diabolsk infernalsk er Black Mass in Hell som gruppa måtte gjøre ferdig på kort tid da Island Records mistet tålmodigheten etter ett år i studio. Musikkens underfundighet svekkes ikke akkurat av opplegget for låta The Visitation hvor en mann omkommer i en ulykke. Hans venninne står over den døde og gråter mens han er ved hennes side. Han oppfatter hennes sorg uten muligheten til å kunne kommunisere med henne.
En øde øy, en Discman samt White Noise og jeg trenger ikke å bli hentet før jeg skal i jorda, og da vil jeg gravlegges med An Electric Storm ved min side. På gravstøtten skal det stå: «Her hviler en genial skive. Ydmykt ved dens side våker en fan.»
SAGA silent knights
André Aaslie
Hjemme hos meg er det sjangre som black, death og goth metal, i tillegg til progressiv rock , som snurrer hyppigst i spilleren. Også Saga da, et band jeg aldri har sett på som noe typisk progressivt band men som i all sin symfoniske eleganse står som et band jeg har til gode å finne kopier av. Det mildt sagt originale soundet disse canadierne kreerte, kanskje spesielt på deres fire første album, er det ingen som har klart å etterligne.
Skal jeg plukke ut favorittskiver har jeg et meget vidt spekter av geniale utgivelser å velge mellom, men skulle jeg velge Én må det bli Silent Knight fra 1980! Dette er skiva som rett og slett fikk meg interessert i musikk, som skulle få en enorm innflytelse på min søken etter andre symfoniske band i åra som fulgte og som gjorde at jeg som niåring fikk øynene opp for musikk utenfor den ekstremt kjedelige formen for musikalsk innfoldelse, kalt pop musikk.Albumet inneholder åtte fantastiske symfoniske verk totalt blottet for svakheter. Låter som f'eks Don`t Be Late, Careful Where You Step, What`s It Gonna Be, Time To Go, Compromise, Someone Should, Too Much To Lose, Help Me Ou"... Ouups, det var visst alle det... er så ekstremt originale, først og fremst i soundet, men også på deres genuine evne til å låte spennende uten særlig grad av kompleksitet og progressivitet.
Saga er bandet som solgte enormt med skiver ved å lage musikk fra sjela. Det er vel ikke å overdrive å si at band som Yes og Genesis ikke begynte å selge skiver før de solgte seg. Jeg vil rett og slett påstå at Saga er det kommersielle bandet i historien som låter minst kommersielle i ordets rette forstand.
Jeg elsker tidlig Genesis og Yes, men jeg simpelthen forguder Saga...
AKSAK MABOUL um peu de làme des bandits
Knut Tore Abrahamsen
Min øde-øy plate er blitt Um peu de làme des banditsmed gruppa Aksak Maboul. Plata kom ut i 1980 og er blitt en klassiker innen RIO-delen av den progressive rocken. Grunnen til at valget er falt på denne plata er at her er nok av både flotte melodilinjer og kompleksiteter å sette tenna i, og hva er mer viktig på ei øde øy-enn å få tilfredstilt både hjerte og intelekte noe den gjør for mitt vedkommende. Fremførelsen av de 10 låtene på plata er uovertruffen og man venter intet mindre når man nevner navn som Fred Frith, Chris Cutler, Michel Berckmans, Marc Hollander osv.
Stilmessig er det også stor spennvidde på låtene, alt fra den tyrkisk inspirerte låten I viaggo formano la gioventu(et rått arrangement – en av mine favoritter), via låta Tango(satt sammen av mange forskjellige tangoer) til låta Cinemaen låt i 4 deler på til sammen over 20 minutt, den inneholder det meste. Den siste biten av dene låten er faktisk et improvisert inntrykk av et natt program på Bulgarsk radio! Marc Hollander starta gruppa sammen med Vincent Kenis i 1977 og fram til de ble mer eller mindre oppløst i 1981 gav de ut ei plate til i 1977 under tittelen Onze danses pour combattre la migraine.
Men for meg holder det med denne ene plata på øya mi og jeg har nok å gjøre og høre for ei stund takket være Um peu de làme des bandits
TANGERINE DREAM phaedra (1974)
Tommy Schönenberg
På ei øde øy må det jo være ganske kjedelig, så derfor ville jeg tatt med meg ei plate som kan gi meg en følelse av å være en helt annen plass. Til et sånt «oppdrag» kan jeg ikke tenke meg noe mer passende enn ei 70-talls skive med Tangerine Dream, og valget ville nok falle på deres klassiker Phaedra fra 1974.
Denne skiva har absolutt alt som gjorde 70-tallets Tangerine Dream til en av undertegnedes favorittgrupper. Den dystre, drømmende, mystiske «etter døden»- aktige stemningen som bandet frambrakte med sine lange instrumental- komposisjoner som var sterkt preget av mellotroner, fløyte, analoge synther og sequencere. Nynnbare melodier vil du finne lite av her. I stedet er musikken basert i stemninger så herlige at du vil glemme det meste annet mens skiva snurrer. Kort sagt er dette musikk som tar deg med på en mystisk reise i en dyster men romantisk og vakker drømmeverden. Kall det gjerne musikk for sinnet og sjelen. Allikevel er ikke dette noe glatt og dritkjedelig New Age- muzak. Dette er symfonisk-progressiv musikk i ordets rette forstand.
Etter at 70-tallet svant hen har Tangerine Dream utgitt uendelig mengder med skrot som musikalsk sett har lite eller ingenting å gjøre med mesterverkene fra 70-tallet. Men på 70-tallet var det absolutt ingen andre som kunne lage stemninger som Edgar Froese & Co, og Phaedra er et av de beste bevisene på det.
JETHRO TULL a passion play (1973)
Heidi Bolstad
Jeg føler meg forutsigbar nå, og skulle gjerne kunnet si noen mer spennende enn å meddele at den plata jeg gjerne hadde tatt med meg på en øde øy er plata som har vært favorittplata mi i mer enn fem år. Men man spøker jo som kjent ikke med noe så alvorlig som livet på en øde øy. Jeg ville jo sannsynligvis ha blitt gal med tid og stunder uansett, men den eneste måten å utsette det på ville vel være å ta med meg det eneste eksempelet på feilfri musikk jeg vet om. Det måtte uansett ha blitt snakk om å ta med Jethro Tull, siden det er et band som varierer mellom stilartene mer enn de fleste. Riktignok er ikke Passion Plays fremste styrke veksling mellom stilartene, men jeg har verken før eller siden hørt noe mer spennende. Siden jeg oppdaget plata som 17-åring har ingenting klart å gjøre et like stort og graverende musikalsk inntrykk. Jeg forsto plutselig virkelig hva musikk dreide seg om. I tillegg var det en revolusjon at plata ikke inneholdt et eneste svakt parti, noe jeg aldri har kunnet uttale om en eneste annen plate.
Jeg ville vel stort sett ha hoppet over The Story of the Hare Who Lost His Spectacles, siden den godt kunne fremskynde galskapen i stedet for å motvirke den, sånn i det lange løp. Likevel er den lille historien karakteristisk for humoren som alltid har dominert bandet. Et enda mer fremtredent eksempel på det måtte være Thick as a Brick, som nok har moret mange fans opp gjennom årene. A Passion Play, som kom etterpå, dro leken litt lenger, etter manges mening litt for langt. Ian Anderson ble beskyldt for å ta seg selv hakket for høytidelig, og er utrolig nok ikke særlig stolt over prestasjonen i ettertid. Det merket man jo når musikkstilen like etterpå plutselig forandret seg tilbake til mer kjent og tradisjonell stil. A Passion Play er altså ingen typisk Jethro Tull-plate, men mange prog-fans er nok enige med meg i at det er deres beste, selv om den ikke slo så godt an hos det brede lag. Nå har jeg riktignok hørt plata svært ofte, sannsynligvis mer enn noen annen plate, men likevel er jeg ikke lei. Oddsen for å bevare min sinnstilstand på en øde øy ville altså styrkes betraktelig med litt hjelp fra Jethro Tull, og det er sannelig ingen liten tillitserklæring.
PICCHIO DAL POZZO abbiamo tutti i suoi problemi (1980)
Richard A Toftesund
Picchio dal Pozzo ("Pausebilde") oppstod 1975 i Genova. Gruppas glimrende debut-LP med samme navn kom året etter og inneholdt satirisk og sammensatt, Canterbury-påvirket musikk (tilegnet Robert Wyatt), men det var likevel med andreskiva Abbiamo… at dette ensemblet skulle gå ned gjennom den progressive rock-historien.
Selv om en rekke markante personligheter innen "mainstream" italo-prog deltok som gjester på debut-albumet, viser Abbiamo… et band som konsekvent inntar en distansert stilling overfor både samtidens og fortidens populær-musikalske strømninger i hjemlandet. Med besetningen orgel/piano, el./ak.gitar, bass, trommer, to saksofoner, fiolin og vokal, orienterte Picchio seg i stedet mot avantgardistisk komposisjonsmusikk; gjennomgående oppmuntret av de revolusjonerende nyvinningene til Frank Zappa, tidlig Henry Cow og Stormy Six. Dét som likevel hever Abbiamo… hakket over disse artistenes ytelser, er den hudløst intime inderligheten med hvilket det tonale språket formidles. Således er Abbiamo… faktisk en konsept-LP (utgitt 1980!), som forteller historien om mentale og sosiale relasjoner mellom et utvalg karakterer i et fiktivt, mekanistisk samfunn (les: fremtiden), og om hvorledes samtlige av disse karakterene antar formen av et helt og forent individ idét erkjennelsen av systemet som årsak til det "eksistensielle" problemet foreligger. Picchio var med andre ord et meget radikalt ensemble, på mer enn én måte.
Abbiamo tutti i suoi problemi representerer i mine øyne et eventuelt overordnet progressivt "ideals" endelige fullbyrdelse, i den forstand at alle de musikalske elementenes baser (moderne klassisk, jazz, rock, elektronikk, folklore) transcenderes til en fullstendig uhørt enhet, nevnte inspirasjonskilder til tross. Samtidig taler musikken til lytteren gjennom en melankolsk, undrende spenning som uten opphold later til å stille nye spørsmål – lyriske som instrumentale; den 16 minutter lange Mettiamo il caso che… inneholder således mer spilling enn alle Genesis-, Yes-, ELP- og King Crimson-LPene til sammen. En kan i det store og hele høre denne skiva ti ganger daglig i ett år og til stadighet oppdage nye finesser, atmosfærer og detaljer i det gedigne mylderet av toner.
Alt som for meg er tiltrekkende ved progressiv musikk, gjemmer seg et sted blant disse knappe 45 minuttene. Abbiamo… skulle ikke bare akkompagnert meg på den øde øya, men vært livbeltet mitt dersom øya sank i havet
FRANK ZAPPA one size fits all (1975)
Snorre Berg
Uansett hvilken øy jeg måtte oppholde meg på med bare ei favorittskive, det ville ikke være min favorittøy. Med forhåpninger om snart å komme tilbake til resten av platene mine ville jeg plukket med meg Frank Zappas tidløse mesterverk One Size Fits All fra 1975.
Hvorfor Frank Zappa og hvorfor akkurat denne skiva?
Frank Zappa fordi han er en av de store banebrytende skikkelsene i rocken. Han nærmest skapte sin egen genre med elementer fra det beste innen rock, jazz, pop og ny musikk. Zappa kunne håndverket til bunns og krevde mye av musikerne sine. Man slapp å høre Zappas band fremstå like latterlige og pretensiøst hjelpeløse som f.eks. «Stormy Six» på scenen. (J.fr. Megafono).
One Size Fits All fordi den har alt! For meg er den essensen av det som god Zappa og dermed god prog bør være. Den har et enestående cover med bokstavelig talt overjordiske motiv. Der er en sofa i verdensrommet og selvkomponerte stjernetegn.
Høydepunktene på denne plata er mange. Min personlige favoritt har for lengst blitt låten Inca Roads. Ellers er tekstene som de pleier hos Zappa. Det er humor og kanari. For Zappa var tekster først og fremst noe å henge vokalen på. Man finner neppe noen Love Song fra Zappas hånd. Han sang heller om sex. One Size Fits All kom imidlertid ut før han tok virkelig av med grisepraten.
One Size Fits All kom inn i livet mitt før jeg hadde fått hår på brystet og flere år før min første visdomstann. Skiva lå i bagasjen min da jeg var Bosnia som FN-soldat. Den har satt farve på utallige anledninger i tilværelsen min. One Size Fits All vil være med meg når jeg er blitt hår- og tannløs. Helt til jeg blir livløs.
PINK FLOYD animals (1977)
Jon Christian Lie
Da jeg hørte Animals for første gang (i yngre skoledager) falt albumet overhode ikke i smak. Det må sies at det drøyde en stund før plata ble gjennomlyttet fra start til slutt, og i dag skjønner jeg hvorfor den til stadighet finner sin plass på plate-tallerkenen.
Alt stemmer med denne plata. Fra den mektige, men akk så triste og fryktinngytende fabrikk-bygningen Battersea Power Station (som i årevis har vært nedlagt og som skulle rives, men som har fått lov til stå - grunnet protester og demonstrasjoner fra Pink Floyd-fanatikere!) som pryder plateomslaget til Hipgnosis, til den krevende og dystre musikalske omgivelsen, samt de geniale tekstene signert Roger Waters.
Vi kommer ikke utenom det faktum at det er få artister som har preget vår samtid mer enn dette eksperimentelle bandet. Det som har vært med på å gjøre Pink Floyd så spennende er at de gjennom hele sin karriere har ignorert alle rammebetingelser for hva popmusikk er og kan være. De har fulgt sine egne tanker, ideer og impulser. De satte sine egne grenser og skapte med det en helt ny sjanger.
Musikalsk inneholder komposisjonene en dristighet og dybde jeg ikke kan huske å ha vært borti på andre Floyd-album. Et typisk album som man stadig oppdager nye detaljer ved. Her finnes elementer fra prog, spacerock-partier, akustisk visesang, nydelige mollstemte - typisk «dovne Floyds’ke stemninger», «vanskelige» instrumental-partier med symfo- «touch», Gilmour-soloer i fusion-drakt og til og med kompromissløs pønk-energi(!). Mange elementer altså, men aldri halsbrekkende. Først og fremst er Animals behagelig lytting. Det er nesten så jeg lengter til øya allerede!
COLLAGE moonshine (1994)
Nils Jonas Grønn
Skulle jeg havnet på denne øya helt alene måtte jeg hatt ei skive som kunne fått meg til å tenke på noe annet, få tankene mine til å vandre slik at jeg kunne glemme nuet. Det er nettopp det min øde øy-plate kan, nemlig å få meg i en spesiell stemning.
Den polske gruppa Collage kom i 1994 ut med platen Moonshine og er etter min oppfatning noe av det fineste innen den neo-progressive genren. Den er mørk, romantisk og mektig - ja rett og slett et symfonisk mesterverk. På øya ville jeg sørget for å ha et stearinlys og et glass rødvin og hatt et stevnemøte med meg selv en kveld, akkompagnert av låter som Heroes Cry og Living In The Moonlight. Førstnevnte er åpningslåta og er så storslått og består av så mye lyd at selv den den mest ihuga symfo-lytter må forberede seg på ustoppelige lynnedslag av massive synthvegger og hylende gitar-riff for her er det ikke spart på noe. Den drøyt 14 min. lange In Your Eyes er symforock akkurat slik den skal være; temposkifter og dvelende bruk av intrumenter i herlig harmoni.
Jeg må bare skyte inn: For de som liker Marillions Chelsea Monday og deres like kan jeg ikke annet enn å anbefale denne eminente skiva. Den meget gode produksjonen og perfekte lyden på skiva gjør ikke lytteropplevelsen mindre akkurat.
Men tilbake til øya! Når glasset er tomt og lyset er slukket tikker siste låt War Is Over ut og jeg ville vært en fornøyd, mettet mann og ikke så rent lite symfomental (symfonisk sentimental)! Joda, jeg skulle absolutt ha holdt ut på en øde øy med denne go’biten i øret!!
FATES WARNING a pleasant shade of gray
Martin Thoresen
Noen plater er bra, andre er spesielle, noen er dårlige, noen få er geniale og andre er rene gressklipperfôret. En gang i mellom så dukker det opp nettopp noen geniale plater. Her har vi Fates Warning sin A Pleasant Shade Of Gray. For meg så har den alt: Dybde, atmosfære til tusen, en flott produksjon, og selvfølgelig, fem helt utrolige musikere som gir alt de har.
Mange kjenner sikkert til Fates Warning, de har tross alt holdt ut, om noen år, i snart tyve år. Jeg kan ikke si hva som treffer meg mest i hjertet med denne plata, men tekstene her er nok de mest geniale tekstene jeg vet om. Jeg er en person som ser mye på tekster og lar de sette igang det ene og det andre, både fantasier og relasjoner til ting som har skjedd i livet mitt.
Plata er en konseptplate, som egentlig er én sang. De har delt den opp i 12 spor, for at man lettere kan finne frem til de ulike partiene. Hvert spor blir (u)originalt nok kalt I, II, III, IV osv. Musikken regnes nok som progressiv metall, men jeg vil vel si at det er en blanding av mye her. For det første, dere som ikke liker noe særlig hard musikk med kjappe, doble basstrommer, har lite å frykte fra denne plata. Det er endel akustiske partier, endel hardere partier, mye pianospilling, og fete bassganger... De bruker også endel samples, og det hjelper til å få frem den ekstreme atmosfæren som er der.
Musikerne på plata er: Ray Alder, vokal. Han har vært med i bandet siden 1989. Min mening er at han er en av de beste vokalistene der ute. På bass har de Joey Vera, som nå kan regnes som fast medlem. Trommene tar Mark Zonder seg av, og jeg må si at det er få som spiller med så mye følelser som han gjør. Kevin Moore (Chroma Key, Ex. Dream Theater) tar seg av keyboard delen, og gjør det med like mye feeling som i Space-Dye Vest (En sang han har skrevet, finnes på Dream Theater’s Awake album). Og tilslutt har vi sjefen sjøl: Jim Matheos på gitar. Han har skrevet hele plata, både musikken og tekstene. Hele underverket varer i en drøy time.
ELP welcome back my friends to the show that never ends
Petrus Bojanowski
Albumet er fra progrockens stortid, 70-tallet. Bandet (ELP) er at av de største legendariske navn innen progrocken, som skapte seg sin egen identitet og sitt særegne sound, spesielt takket være Keith Emersons blanding av pompøs og intens rock, bluesjazz og tyngre klassisk musikk.
På scenene var det nesten vanskelig å få øye på de tre mennene; Keith Emerson et eller annet sted i mellom etasjehøye vegger bestående av tangentinstrumenter og tilhørende utstyr, Greg Lake syngende med sine mange gitarer og basser, og Carl Palmer bak et gigantisk trommesett. At tre mennesker klarte å lage så kompakt og pompøs mektig lyd live på 70-tallet er helt utrolig.
Alle de beste låtene til ELP er samlet under ett på dette dobbeltalbum. Rett og slett en «best of» Live, på progrockens premisser. CD#1=53:38 og CD#2=55:49, altså bortimot 2 opplevelsesrike timer med bra lyd og toppkvalitets musikkutfoldelse!
Låtene fremføres med overskudd og entusiasme. I tillegg finnes det noen glimrende pianoimprovisasjoner. Forlengede spesialarrangementer av låtene, høylytt opptelling og entusiastisk applaus samt bevegete rop fra publikum gjør at en får skikkelig live feeling. Det føles som om en er der, på konserten.
Du verden for noen musikere, for en eksploderende energi, for noen komposisjoner, for en spennvidde, for et mektig sound, for en pompøsitet, for en feeling og for en galskap! I dag ville det kanskje være økonomisk selvmord å skape noe slikt, den gang var det genialt og storslagent. Men på en øde øy er det ingen som spør om dette er nytt eller gammelt, markedsrettet eller selvutslettende.
Etter min oppfatning, er dette et av de største progrock band, og deres beste album. Mer mektig progrock og tung symfonisk rock blandet med sofistikerte jazz elementer og eksperimentelle utfoldelser skal en lete lenge etter. Skulle det være slik at jeg kunne velge maks 3 album som jeg kunne ta med meg på en øde øy, ville denne være blant dem. Garantert. Gir meg gåsehud hver gang albumet spilles.
YES relayer
Frank Myklebust
Noen plater er bra, andre er spesielle, noen er dårlige, noen få er geniale og min øde øy-plate må være en plate som har alt fra rolige, vakre partier til hard energisk støy. Den mest perfekte plata for meg må da bli- Yes RELAYER fra Desember 1974. Og hvilken julepresang det ble. Her viste Yes at de kunne produsere et mesterverk uten å savne Bill Bruford og Rick Wakeman.
Platen består av kun 3 spor. Det første er Gates of Delirium 21.55 min. som tar hele A-siden. Den starter rolig og bygger seg sakte oppover til et enormt klimaks av trommer, bass, gitar og keyboards. Hør på samspillet mellom trommer og bass (helt enormt). Når du så legger til gitar og keyboards så blir det fullkomment. Etter dette roer det hele seg ned og avsluttes med det nydelige «soon» partiet. Vakkert sunget av Jon Anderson.
Side B består av Sound Chaser 9.25 min. Med kanonbra tromming i starten. Og et etterhvert enormt samspill mellom bass og trommer. Så kommer en kanon gitarsolo av Steve Howe og melodien fortsetter. Neste og siste nummer er To Be Over 9.08 min. Den har en rolig og pen start med en fin melodi, rått gitarspill gjennom hele sangen. Herlig å avslutte platen med noe så fint og melodiøst.
Jon Anderson synger som bare han kan. Alle har vel fått en tåre i øyekroken av «soon» partiet i Gates Of Delirium. Alan White overgår seg selv. Han spiller her trommer slik at ingen savner Bill Bruford. Dette er det beste han noensinne har gjort. Chris Squire hamrer i vei med bassen sin. Patrick Moraz som fikk den umulige oppgaven å erstatte Rick Wakeman spiller her skjorta av man. Steve Howe er Steve Howe og det sier det meste om gitarspillet her.
Dette er også det tøffeste og peneste coveret i rockens historie. Vinylutgaven er et must i enhver platesamling. Brett ut coveret og legg det ned, noen ganger er det nok bare å sitte og se på bildet av ridderne og slangene i det tøffe landskapet.
Med Relayer kunne jeg vært på øya veeeeeeldig lenge. Hadde jeg derimot fått med meg The Yes Album, Fragile, Close To The Edge, Tales From Topographic Oceans og Going For The One så kunne jeg kanskje vært der for alltid.
CAMEL the snow goose
Stig Thomas Johansen
Jeg har et temmelig romantisk syn på øde øyer. Jeg ser på det som et rolig og avslappet sted langt borte fra den stressende tilværelsen i en by. Derfor ville jeg tatt med meg en plate som passer perfekt til øyas atmosfære, og jeg kan ikke tenke meg noe mer passende enn The Snow Goose av Camel. Ikke bare er det den første Camel-utgivelsen jeg kjøpte, men den er mye roligere, mer melodiøs og stemningsfull enn forgjengeren Mirage (eller debuten Camel for den saks skyld). I tillegg er plata helt instrumental, med unntak av to sanger som inneholder vokal, men ikke tekster.
The Snow Goose er en konsept-plate basert på Paul Gallicos roman med samme navn, men man behøver ikke å ha lest romanen for å ha glede av musikken. De korte sangene og diverse analoge synther, gitarer og klassiske instrumenter som fløyter, klarinetter og piano skaper kontraster og raske skifter i stemninger. Musikken veksler mellom rolige temaer og storslagen symfonisk rock. Mange av melodiene er så triste, melankolske og vakre at man nesten får en tåre i øyekroken. Høydepunktet er imidlertid Latimers rolige og stemningsfulle fløyte- og gitarspill. Dette er musikk å drømme seg bort til!
Preperation er den klart beste av de vokale sangene. Den spøkelsesaktige vokalharmonien over et enkelt moog-tema skaper en utrolig følelse av ensomhet, og jeg lar sangen symbolisere min lengsel bort fra øya, eller til øya når jeg er lei av byen. Romantikk handler jo ofte om lengsel til fjerne steder, men her i Tromsø trenger man ikke å dra særlig langt før man kommer til et øde og avsidesliggende sted.
På Moonmadness gikk Camel tilbake til vokaler. Allikevel viderefører bandet mye fra forgjengeren. Chord Change og instrumentale versjoner av A Song Within a Song og Air Born ville alle passet perfekt på The Snow Goose. Alle de fire første Camel-utgivelsene er progressive klassikere, men ingen annen plate passer bedre på en øde øy enn The Snow Goose.